På vei til bestemor, langt oppe på høyfjellet, havarerer bilen til Ellie og mødrene hennes. Det er iskaldt, ingen mobildekning og kvelden er i ferd med å senke seg over de snødekte fjellene. De må ta beina fatt, og selvfølgelig går de seg vill i fjellet. Ellie forbereder seg på å dø! Men heldigvis, og tilfeldigvis?, faller de over Mærrabu, en gudsforlatt hytte de må belage seg på å bli en stund i, fordi et mystisk snøras plutselig sperrer veien tilbake.
Finnes ikke på kartet
I Mærrabu er det flere spor etter Bøler-jenta Berit Syvertsen som forsvant i 1992, og Ellies mistenksomhet vekkes. Hva i alle dager drev en ti år gammel jente med på Mærrabu, helt alene? Ellie sniker seg ut og oppdager et skilt til landsbyen He, som ikke finnes på kartet. Hun finner også et forkomment barn i snøen som heter Halvor. Han lider av hukommelsestap og blir med tilbake til Mærrabu. Da Ellie og Halvor finner en pose med negler i kjelleren og et fullt påkledd lik av et rådyr sittende på en stol (!) foran etterforskningsmateriale som omhandler Berit Syvertsen, ser de seg nødt til å komme til bunns i hva som foregår. Hvem er Halvor egentlig, og hvorfor mangler han en negl? Og hvor er Berit og fetteren hennes Lars, som før han selv forsvant varslet henne i flere brev om at en flokk ubehagelige mennesker hadde tatt over He?
Mens familien etterlyses på radioen og fly fra PST suser over området uten å oppdage dem, utforsker de to barna He i hemmelighet. Det blir fort klart at det bor ganske ufyselige mennesker med ekle vaner i bygda, og Ellie og Halvor begynner å tro at den utdødde Skakkersekten, som bosatte seg avsides og drev med ofring av barn, faktisk befinner seg i området. I sin storhetstid var sekten i besittelse av Svarteboka, en farlig bok med formler for forbannelser. Hvor er boka nå, og kan den ha noe å gjøre med de fullt påkledde dyrene som vandrer rundt på to bein i området? For ikke å spørre om hvor alle barna i He har blitt av …
Hvem kan man stole på?
Skakkerne er herlig og umiskjennelig Julia Kahrsk. Som i Kahrs’ tidligere bøker blandes magi og realisme. En umiddelbart realistisk forsvinningsgåte lik dem man finner i klassisk krim står side om side med magi og makabre detaljer som også gjør boka til en skikkelig grøsser. Det er mye uhygge og action, både på detaljnivå og i situasjonene barna havner i. Som i suksessen Familien Brattbakk får barnet også i denne boka mistanke om at mor ikke er den hun utgir seg for å være. Og hva er mer skummelt enn at din egen mor kanskje ikke vil deg vel? Når du i tillegg begynner å tvile på den du trodde var din nye venn … og du befinner deg på høyfjellet med snøras på den ene siden og uoverstigelige fjell på den andre … Ja, da er det bare å brette opp ermene og komme til bunns i sakene.
Trenger ikke Nesbø
Julia Kahrs’ roman av året er maksimalistisk. Her er det mange mysterier og mye rart som foregår. Ikke alt viser seg å være forbundet, her finnes parallelle forløp og gåter, og noe blir hengende litt i løse lufta ved endt lesning. Er det et problem? Jeg synes egentlig ikke det, selv om jeg sitter igjen med enkelte spørsmål. Rent språklig skulle jeg likevel ønske boka var strammet opp en smule. Den bærer preg av språklig rusk og unødvendige konstateringer og gjentakelser som «Plutselig stanset Ayse og sa at dette gikk ikke. «Dette går ikke», ropte hun.». Hovedpersonens mange tankeeksperimenter og digresjoner kunne godt vært kortet ned for å beholde intensiteten. Men jeg ser gjerne forbi dette. Boka er såpass medrivende og vilter at det også blir en del av sjarmen at den er litt pratsom.
Jeg liker at Kahrs ikke sparer på kruttet: drukning i myra, brød bakt med malte barnenegler, skyting. Bare kom med det, tenkte jeg da jeg leste denne i påskeferien, parallelt med at Harry Hole oppklarte makabre drap på Netflix om kveldene.
