Norge har nettopp vært gjesteland, eller paese ospite d’onore på den store, fantastiske barnebokmessen i Bologna. Så hva gjorde vi der i Bologna, hvordan oppførte vi oss som æresgjest? Var vi en god gjest med blikk for de andre gjestene, og tenkte vi at vi også en dag skal invitere dem hjem til oss? Eller fulgte vi Brundtland-doktrinen «Det er typisk norsk å være god», eller til og med best?
Estetisk åpenhet
La meg først si: Nesten alt jeg så av norsk barnelitteratur på bokmessen og fant av programposter helt eller delvis knyttet til Norges rolle som æresgjest i Bologna, virket superdupert og velbegrunnet. Men hvis vi stopper litt opp: Hva betyr det for det norske barnebokmarkedet at vi får stille ut verbale og visuelle forestillinger om at norske barndommer er preget av lek, tillit, likestilling og (ytrings)frihet, og hva betyr det for det samme markedet at en bok som Alle sammen teller av Kristin Roskifte alt er oversatt til over førti språk og flere oversettelser vil komme? Hvorfor er vi så veldig fornøyd med å spre norsk barnelitteratur til resten av verden, men knapt oversetter tilsvarende kvalitetslitteratur fra andre land og språkområder til norsk?
Jeg har hørt argumentet om at hvis en bok oversettes til norsk, betyr det en bok mindre fra en norsk forfatter (og illustratør). Det er for enkelt. Og det kan motvirkes. Et modig forlag vil også kunne bli et respektert forlag. Å formidle eller gjøre tilgjengelig estetiske uttrykk fra andre kultur- og språkområder bidrar til kulturutveksling med norske lesere, men også med norske forfattere og illustratører. Vi kan ikke fortsette å bare dyrke oss selv, vi må vise estetisk åpenhet overfor andre.
Hvordan finne bøker det kan være spennende å la norske lesere få tilgang til? Noen av stedene å begynne kan være å se hvem som nomineres til de ulike prisene som deles ut i forbindelse med bokmessen. Både den økonomisk gjeve ALMA-prisen (Astrid Lindgren Memorial Award) og IBBYs The Hans Christian Andersen Award deles ut under bokmessen. Begge priser bærer skandinaviske forfatteres navn. Også bokmessens egne priser er svært interessante å følge med på. Like interessant som hvem som vinner prisene i de ulike kategoriene, er det å se hvilke tekster som har vært blant de nominerte.
Enkelt og elegant narrativ
Det er en av årets nominerte til fagbokprisen jeg vil ta for meg i resten av denne teksten. Cromosomi (Edizioni Corsare 2025) av Fabian Negrin og Kalina Muhova er en fagbildebok som med et enkelt narrativt grep tar leseren med inn i nitti år gamle Lucias tilbakeskuende refleksjon over hvordan hennes liv er formet av alle menneskene som bakover i tid har truffet hverandre, blitt forelsket og fått barn. Første halvdel av denne tankerekken, og boken, følger hennes eget liv fra 2025 til 1963, til 1951 og helt tilbake til 1945 da hun var barn på en strand i Italia.
Deretter tenker hun på hvordan foreldrene møtte hverandre i London i 1933 og på at hennes engelske bestefar traff hennes kinesiske bestemor i Shanghai i 1901. Via et smykke hun har arvet av oldemoren (grevinnen av Yorkshire), beveger tankerekken seg til møtet mellom en korsfarer og en arabisk prinsesse, og til smykket barnet deres får i gave. Ifølge slektshistorien har smykket tilhørt den egyptiske dronningen Nefertiti som levde 1360 år før vår tidsregning. Etter dette flyter tanken mer utover og Lucia gjør det klart for leseren at ikke alle hennes slektninger var prinsesser og dronninger, men helt sikkert også fruktselgere, fangstfolk og slaver fra ulike kontinent, helt tilbake til ur-oldemoren Lucy, som hun er oppkalt etter.
Hva gjør denne boken verdt en nominasjon til Bologna Ragazzi Award? Slik jeg vurderer det, er det den varme, litt stillferdige og ordknappe måten Lucias tanker er formulert på av Fabian Negrin i kombinasjon med Kalina Muhovas ømme og nesten litt rødmende portretter av menneskene i Lucias liv. I tillegg kommer hvordan den rød-oransje fargen på bokens omslag tvinnes, som en DNA-tråd, gjennom illustrasjonene i boken, og hvordan den forsiktige tidsforankringen i de ulike oppslagene gjør leseren oppmerksom på hvor store geografiske sprang det på relativt få år kan være mellom ens eget her og nå og ens nærmestes der og da.
Åpne døra for andre språk
Fabian Negrin er en anerkjent illustratør av barnelitterære tekster i ulike sjangre, ikke minst eventyr, men også fagbildebøker, som The riverbank (2009), der Negrin har laget en hel bildebok ut av siste avsnitt i Charles Darwins Artenes opprinnelse. Jeg tror hans erfaringer som illustratør av egne og andres tekster gjør at han som forfatter har et presist blikk for hva teksten må bære og hva illustratøren bør gis rom til. Også Kalina Muhova har hatt ansvar for både tekst og illustrasjoner, og i likhet med Negrin har hun illustrert og skapt bildebøker av litterære klassikere og tekster i ulike sjangrer.
En bok som Cromosomi er, i sitt estetisk bevisste uttrykk, en tillitserklæring til menneskeheten, til alle dem som vil hverandre vel på tvers av tid og sted og som i kraft av dette har vist at vi kan bringe videre noe som er godt for oss alle.
Kanskje er det noe å lære her for norske forlag. For eksempel at det ikke er farlig å møte eller slippe inn tekster fra andre steder og språk. At ved å våge noe mer, ved å la seg begeistre og engasjere, oversette og formidle, så kan kanskje også den norske barnelitteraturen fornye seg.
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Ingvild Bræin: «Svære greier», 16.4.26
Marius Emanuelsen: «Hva nå, lille filosof?», 20.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
Marius Emanuelsen: «Kunsten å telle», 23.4.26
Anita Berge: «Å finne nålen i høystakken», 24.4.26
