Norge er årets gjesteland under slagordet «What if?» på barnebokmessen i Bologna, som nå går av stabelen for 63. gang. Det er verdens største og viktigste møteplass for alle som arbeider med bøker for barn og unge.
Å være gjesteland er ikke bare en ære, men et viktig vindu mot verden for hele den norske bokbransjen; forlag, forfattere og illustratører som viser seg fram, selger og kjøper til og fra de rundt 90 landene og de nærmere 1500 utstillerne på messen. Her er boklanseringer, prisutdelinger og ikke minst utstillinger med illustrasjoner. Det skjer ikke bare på messen, hele Bologna er tatt i bruk; bibliotek, bokhandler og museer.
Italia kan vise til at 40 prosent av det totale salget av barnebøker til utlandet foregår på bokmessen i Bologna. Dette er en markedsplass av de store, så kanskje også den norske næringsministeren skulle vært i Bologna.
Kulturminister Lubna Jaffery var til gjengjeld til stede med hele den norske kulturkomiteen da hun åpnet utstillingen med de norske illustratørene Kristin Roskifte, Kari Stai og Stian Hole på MAMBo (Museo d’Arte Moderna di Bologna) dagen før messen åpnet. Hun pekte på demokrati, ytringsfrihet og tillit som verdier som preger den norske kulturen, og at det speiles i litteraturen for barn og unge. Hun tilføyde at støtteordninger som innkjøpsordningen bidrar til at norske barnebøker har høy kvalitet, og at det gir rom for å skape og gi ut utfordrende og mer eksperimentelle bøker.
Det er de tre nevnte norske utstillerne eksempler på. Alle tre er prisbelønte og oversatte illustratører og forfattere, og i utstillingen vises illustrasjoner fra deres egne bøker. Kristin Roskifte har nettopp passert Jostein Gaarders Sofies verden i antall oversettelser med bildeboka Alle sammen teller. I disse dager er hun i ferd med å signere oversettelse nr. 65.
Alle sammen teller er for lengst oversatt til italiensk, og før den offisielle åpningen med kulturminister, ordfører og museumsdirektør, fikk barna førsteprioritet. En skoleklasse fra Bologna var invitert til en workshop der de først leste boka, så kunne de fylle ut tegningen fra boka som Roskifte hadde tegnet over en hel vegg. De gikk løs på aktiviteten uten nøling og fylte inn detaljer forfatter/illustratør selv ikke hadde tenkt på: Her var for eksempel et hus med mange vinduer med gitter for, et fengsel, men et av vinduene var tomt. Der tegnet barna straks inn mennesker og blomster, for det bodde noen andre der. Slik fungerer det å lage bildebøker i barnets øyehøyde. De fabulerer med, og går på oppdagelsesferd i alle detaljene.
Les også:
Ingvild Bræin: «Svære greier»,16.4.26
Marius Emanuelsen: «Hva nå, lille filosof?», 20.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
