I gårsdagens tekst tok jeg utgangspunkt i påstanden om at god kunst skaper avstand gjennom form, og prøvde å forstå hva slags avstander norsk billedbokkunst egentlig skaper – og for hvem. Hos Stian Hole fant jeg en avstand som er kontrollert og pedagogisk: barnet skal undre seg, men innenfor en ramme der svarene allerede ligger klare. Hos Øyvind Torseter fant jeg det motsatte: en strek som nekter å lande, og som kanskje derfor peker forbi barneboken og mot eldre lesere. Hos Kari Stai fant jeg figurer så åpne at hvem som helst kan flytte inn i dem.
Men et spørsmål ble hengende igjen: Finnes det en billedbokkunst som er åpent didaktisk uten å være lukket? Som tar barnet på alvor uten å bestemme hva det skal tenke? Eller sagt på en annen måte, her i messemylderet i Bologna: Hvem er alt dette til for?
Idet jeg benker meg under samtalen mellom Jostein Gaarder, Kristin Roskifte, NORLA-leder Margit Walsø og den italienske oversetteren Andrea Romanzi, er det også dette jeg grubler over. Rent kvantitativt er Gaarder og Roskifte blant Bolognas største stjerner: Sofies verden er utgitt i 68 land og har solgt over 60 millioner eksemplarer. Roskiftes relativt ferske Alle sammen teller (2018) er – så vidt jeg kan telle – oppe i minst 66 oversettelser. Og selv om «oppfølgeren» Alle sammen reiser (2025) på mange måter er mer av det samme, er også den strålende sterk, og det er grunn til å tro at også den kan reise. Foreløpig er den «bare» solgt til elleve land.
Roskifte og Gaarder er også viktige av andre grunner. Som jeg skrev i den første Bologna-teksten min er Sofies verden fortsatt luften den norske barnebokverdenen puster i. Roskifte interesserer meg av en ganske annen grunn: Hver gang jeg leser Alle sammen teller, begynner jeg å grine, og jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår hvorfor.
La dem spise iPad!
Jeg ankommer panelsamtalen akkurat tidsnok til å høre Gaarder snakke om hvorvidt den menneskelige bevisstheten er en tilfeldighet (han tror ikke det), og om alle mennesker ikke dermed dypest sett er like, og om ikke dette også betyr at alle trenger historier og bøker. Men i Norge, gestikulerer en opprørt Gaarder, har vi blitt så rike at vi har gitt barna iPad i stedet for bøker. Det er som en konge som har så mye gull at han bestemmer seg for å gi folket gull å spise i stedet for mat. Oversetter Romanzi protesterer stillferdig mot Gaarders noe totaliserende universalisme ved å påpeke at oversettelse nødvendigvis må være utveksling av forskjeller – ellers får vi bare det samme om igjen.
Det er her Walsø vender panelets oppmerksomhet mot Roskiftes Alle sammen teller, og lurer på hva det er ved boka som får den til å reise så lett. Er det som appellerer til leserne i de ulike landene likt? Roskifte griper først til anekdoten om den indiske jenta jeg allerede har referert til i den første teksten, hun som spurte henne om hva hun skulle lære av denne boka. Bortsett fra slike anomalier, virker det som om lesere i alle land liker å lete og finne, sier Roskifte, før hun legger til: «Men de jeg selv er mest nysgjerrig på er de menneskene som ikke er nysgjerrige på livet. Hva er det med dem?»
Det er en radikal tanke, som på mange måter bryter med insisteringen til en Gaarder eller en Hole på menneskets iboende undringskraft som vår felles redning. For dem er nysgjerrighet en forutsetning. Barnet er allerede en filosof, det trenger bare riktig rom å tenke i. Roskifte starter et annet sted. Hun tar ikke for gitt at leseren er nysgjerrig, og kan derfor heller ikke innrede rommet med et ferdig svar i bunnen. Mylderet i bøkene hennes er ikke bare en estetisk strategi – det er en konsekvens av denne usikkerheten. Når du ikke allerede vet hva leseren leter etter, må du gi dem alt.
Å bygge et samfunn
Idet arrangementet er over, men før tankene er ferdigtygde, spør jeg henne derfor om hun har tid til et lite intervju. Det har hun, og vi benker oss straks i Magikons lille salgsbås i messeområdet, der ektemannen Svein Størksen speider etter flere potensielle kunder. Opptaket jeg prøver å gjøre av samtalen blir fullstendig ubrukelig: lave stemmekvekk, kraftig susing. Jeg har fått mer ut av å spille vinylplater baklengs, for hånd.
Men selve samtalen er fin – og jeg tar heldigvis notater. Vi ler av VG-oppslaget fra dagen før, vinklet mot at Svein har «solgt kona si til 65 land», men Roskifte blir snart alvorlig. Hun vil snakke om at at hun aller mest er glad for at VG for en gangs skyld vier plass til barnelitteratur. Slike oppslag er tross alt et slags fremskritt i en offentlighet som sjelden bryr seg om barnebokforfatterne – og i hvert fall ikke om illustratørene. Ironisk nok, ettersom den samme offentligheten stadig skriver om å optimalisere barndommen, slik at vi får lesende, robuste barn. Likevel har man ikke plass til noen grundig diskusjon av kvaliteten på barnelitteraturen, som er så sentral i familienes liv. Gode barnebøker leses igjen og igjen, de blir en del av familienes referanseramme, det er slik vi bygger samfunn, slår hun fast.
Uten fasit
Det stille aha-øyeblikket mitt kommer imidlertid mens vi diskuterer hvordan de norske billedbøkene skiller seg ut fra andre lands barnelitteratur. Roskifte peker på at vi er mer åpne med barna våre enn man er i mange andre kulturer, der tabuene er større. Behovet vårt for fasitsvar virker langt mindre enn i mange andre land Roskifte har besøkt i forbindelse med suksessen. Hun peker på oppslaget i Alle sammen teller der hun har tegnet en skoleklasse, mens teksten slår fast at ett av barna på bildet en dag kommer til å bli statsminister. I enkelte land vil forleggerne absolutt vite hvem av barna på bildet det blir. Det nekter hun å gi dem – poenget ligger i det uspesifiserte. For da må ungene selv finne ut av hvem de selv tror at kan bli statsminister på bildet, og gruble over hvorfor.
Det er denne delen av samtalen som endelig får brikkene til å falle på plass for meg. For det radikale hos Roskifte ligger nettopp i hva hun gjør med leserens blikk. Hun lar det vandre – og lete etter et svar leseren bare kan gi selv. Roskifte plasserer meningen ikke i en metafor eller et budskap, men i relasjonen mellom figurene – i mylderet. Og hun slipper blikket fri. Det er du selv som må trekke forbindelsene mellom de ulike figurene du ser på bildet, meningen oppstår i en bevegelse som ikke kan gjentas. Ingen av karakterene hennes er spesielt interessante alene. Men poenget er at du ikke skal se på én av dem. Du skal se på alle samtidig, og oppdage mønstre, forskjeller, historier som oppstår mellom dem. Barnet som leker alene på lekeplassen blir synlig fordi alle andre på bildet leker i grupper. Dette gjør Roskifte til den mest demokratiske av de fire illustratørene jeg diskuterer her.
Tillit til barneleseren
Roskiftes bøker er likevel absolutt didaktiske. Alle sammen teller har en tydelig humanistisk tese om at hvert menneske har verdi. Men det didaktiske formidles gjennom overflod, ikke gjennom kontroll. Barnet kan bruke boken fritt, bli oppslukt av detaljer Roskifte aldri tenkte på, og aldri nå frem til «budskapet». Boken fungerer likevel.
De fargelagte figurene mot den lyseblå, strektegnete bakgrunnen skaper et hierarki mellom forgrunn og bakgrunn som lar øyet vandre, men som likevel gir deg holdepunkter. Det er en kompleksitet som inviterer leseren inn. Det ligner på hvordan man faktisk opplever verden. Alt skjer på en gang, og du plukker opp det som interesserer deg.
Det er når Alle sammen teller avslutter i verdensrommet, med jordkloden og teksten «Syv og en halv milliard mennesker på samme planet. Hver eneste av dem har sin egen, unike historie. Alle sammen teller. En av dem er deg!» at jeg alltid begynner å grine. Det bare kommer. Og endelig forstår jeg hvorfor. For dette er ikke bare en humanistisk påstand om at alle perspektiver er like mye verdt. Det er Roskifte som slår ned den fjerde veggen og gjør det implisitte eksplitt. «En av dem er deg» er ikke en avsløring, men en erkjennelse av at du – leseren – har vært med i boka hele tiden. Du har lett, du har sett på alle disse menneskene, du har funnet historier mellom dem, som bare er dine. Meningen oppstår i mellomrommet, for det er der, og bare der vi kan møtes. Det er der vi allerede har møtt hverandre. Du bare visste det ikke helt.
(Teksten er lett modifisert 27.4.26 etter tilbakemeldinger til skribenten/redaksjonen).
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Ingvild Bræin: «Svære greier», 16.4.26
