Fiatene tuter, flyene flyr lavt, duene spankulerer rundt på jakt etter ciabatta-smuler. Bologna sentrum er fullt av flotte, gamle bygninger og åpne piazzaer. Stemningen i gatebildet er hektisk-avslappet. For en novise i Bologna er det mye å se. For en novise på bokmessen i samme by er det oppsiktsvekkende mye å se. Og avstander å tilbakelegge mellom alt det mye.
Finnmarksvidda/Universet
Jeg la optimistisk i vei til fots fra hotellet en time før programstart, jeg skulle ha greit med tid. Da hadde jeg ikke regnet med de siste fem kilometerne, som ble tilbakelagt inne på (det omtrentlige) destinasjonsområdet. To svensker, en spanjol, en latvier og jeg virret rundt i en slags evighet før vi fant rett inngang. Vi gikk litt bak og litt foran en mengde andre litterære grupperinger som åpenbart heller ikke klarte å tolke de ikke-eksisterende skiltene. De italienske retningsbeskrivelsene var ikke selvforklarende.
Vel inne var avstandene enda større. Jeg prøvde å gjøre meg kjent med avdelingene på messeområdet, og dag 1 tenkte jeg at lokalene samlet sett var på størrelse med Finnmarksvidda, jeg fikk Lalla Carlsens «Marsjkonkurransen» («Og vi gikk og gikk og gikk og gikk») på hjernen. Dag 2 oppdaget jeg, ved utvidelse av den territoriale kunnskapen, at det var som om man plutselig forsto hvordan universet kan være uendelig. Begrepet «bokbad» fikk også ny mening. Man regelrett drukner i litteratur. Messeområdet består av stander fra forlag og andre aktører, og av egne landssoner – noen av disse stasjonene har stoler og bord der interesserte kan sette seg ned for et møte om betingelser og vilkår, eller bare utveksle nysgjerrighet og kontaktinfo. Det er scener der debatter og annet program foregår, det er utstillinger og kafeer, det er utrolig mange folk, et mylder av språk suser rundt ørene. Og hvor er Marius, min skrivende Barnebokkritikk-makker? Han er også på messeområdet, vi sender stadig sms-er, men det er umulig å finne hverandre.
Illustratørene
Norge er noe så stas som gjesteland på årets messe, det er (særlig) derfor vi er her, og jeg finner utstillingen til de 49 norske illustratørene. Utvalget av illustrasjoner er utsøkt dandert bak glassplater i en rund installasjon man kan vandre omkring og kikke ned i, i motsetning til kunst som henger på veggen. Ikke et vondt ord om veggkunst, men det er på et vis mentalt samlende å se rett ned på verk og bokstavelig talt fordype seg i dem. Verkene er ordnet etter illustratør, og helheten gir et tredelt inntrykk av noe norsk, av mangfold, og av klare, kunstneriske enkeltsignaturer. Det er en vellykket og utadvendt løsning.
Sensur og inngrep i barnelitteraturen
I arrangementet «The First to Fall: Children’s books as the canaries of free expression» kunne administrerende direktør i Forleggerforeningen, Trine Skei Grande, melde sin frustrasjon over at barnelitteraturen alltid blir nedprioritert. Barnebøker bør ikke behandles annerledes enn voksenbøker, mente hun. Hun hevdet videre at barnebøker også representerer en test på ytringsfriheten; det vi måtte komme til å kneble i barnelitteraturen, forplanter seg lett videre til voksenlitteraturen, siden barneleserne i dag er forfatterne av i morgen. Da hadde moderator og forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, Ragnfrid Trohaug, allerede stilt spørsmålet om hva som var verst av ytre sensur eller selvsensur. Grande mente at det verste var den organiserte sensuren, men at vi jammen kan klare oss godt uten selvsensur også. Leder av Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU), Alexander Løken, mente det var viktig å være oppmerksom på de små tingene i et boknarrativ som kan bli sensurert, som kan virke bagatellmessige i farten, men som er med på å skape grobunn for større inngripen senere. Vil vi ikke tillate eskalering av sensur, kan vi heller ikke akseptere ansatsen. Den italienske oversetteren Andrea Romanzi påpekte at barn er flinkere til å møte diversitet enn voksne, for de har ennå ikke skapt seg så mange strukturer. Hvorfor skal man da fare varsommere med barneleserne?
Det er ironisk at hjertesukket til Trine Skei Grande over nedprioriteringen av barnelitteraturen kommer på en gigantisk messe for barnelitteratur. Men paradokset er vel at det gjerne trengs en viss størrelse på arrangøren for at debattene om små kår skal nå offentligheten.
Et spytt i vinden
Så ville jeg ha kaffe, da ble det tjue minutter i kø. Etter det måtte jeg på toalettet. Det ble en halvtime i kø. Innimellom må man velge om man vil ha en kaffe og gå på do, eller ha med seg et arrangement.
Men så! ALMA-prisutdelingen! Ja, der var det ikke kø, men alle benkene var opptatt, så da måtte 150 stykker stå. Fair enough på Book Fair. Mange og spente mennesker satt og sto og så på nedtellingen på skjermen, fra 13 minutter før de satte over til Stockholm direkte via samme lerret. Årets vinner av Astrid Lindgrens Memorial Award ble, i kamp med 263 kandidater fra 74 land, waaaait for it (vel, nyheten er ute for lengst): kanadiske Jon Klassen. Bolognapublikummet kunne ikke høres i Stockholm, men det ble klappet og jublet, noen hoppet opp og ned i fryd og måtte tørke en tåre.
Da Jon Klassen ble ringt på direkten fra Stockholm, utbrøt han slikt som «Oh, my God!», «Unbelievable!», «I’m blown away!», «This means the world to me!». Ny jubel fra salen. Så mye betyr det! Også forventningen frem til prisen; folk sto og trippet. Hvem sa at barnelitteratur er nedprioritert? ALMA-komiteen overbringer fem millioner til Jon Klassen, det kan jo bidra til jubelfølelse. Men sammenlignet med hva han, i likhet med mange forfatter- og illustratørkolleger har lagt ned i kunstneriske arbeidstimer gjennom årene, er beløpet selvsagt et spytt i vinden, som en venninne sa en gang i en ubetenksom blanding av uttrykk. Men det er et betydelig beløp, som forhåpentlig inspirerer til og avføder nye bøker og skaperoptimisme.
Det spørs hva vi mener med at barnelitteraturen er nedprioritert, i hvilke sammenhenger, og av hvilke instanser. Det blir veldig vanskelig å si at barnelitteraturen får lite oppmerksomhet på bokmessen i Bologna. Men går det an å si at når absolutt alt skjer, så skjer det også lite? I den forstand at man får med seg mange sveip, men ikke så mye dybde, med unntak av utstillingen av de norske illustratørene. Er det mulig å få med seg alt, kontemplere over alt, om man er salgs- eller markedsrettet, journalistisk rettet, skapende eller lesende? Det er selvsagt ikke meningen at vi skal få med oss alt. Det er en shoppingarena. Men man skal også ta seg frem til tilbudene, til arrangementene, og gjøre et forsøk på å lytte til det som blir sagt. Personlig er jeg overveldet, og kjenner at jeg etter langvarig trasking har fått med meg for få inngående opplevelser, til tross for all deltagelse og tilstedeværelse. Til gjengjeld har jeg gått ned to kilo og har en fortreffelig kondis.
Bannerbilde: F.v.: Margit Walsø, Jostein Gaarder, Kristin Roskifte og Andrea Romanzi. Foto: Marius Emanuelsen
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Marius Emanuelsen: «Hva nå, lille filosof?», 16.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
