I de tidligere tekstene mine fra Bologna har jeg forsøkt å forstå hvordan norske billedbøker skaper rom for leseren. Et spor jeg ikke har fulgt helt ut ennå, er tegneserie-eksplosjonen de siste årene. For om de teksttunge pageturnerne for ungdom glimrer med sitt fravær her i Bologna, er tegneseriene sterkt til stede. Og mens det er kunst-billedbøkene for barn som naturlig nok dominerer det norske programmet, ser man noe litt annet i tegneseriene som er valgt ut. Uttrykkene er høyst forskjellige – noe kan på overflaten se ut som generisk fantasy eller tegneserier for barn og unge, mens andre velger uttrykk som utfordrer. Det de har felles er likevel en innstilling om at de har noe på hjertet, og at de helst vil bli lest av flest mulig. Dette er kunstnere som har et budskap og ikke later som noe annet.
Bologna: messen som motor
«Jeg skylder karrieren min til messer som dette.»
Det er Marta Breen – sakprosaforfatter, feminist og tegneserieskaper – som snakker. Jeg har innledet ved å spørre henne om hvilken effekt Bolognamessen og NORLA har hatt for henne personlig. Hun begynner med å fortelle om gjennombruddet med Kvinner i kamp, hennes hittil bestselgende utgivelse. Her samarbeidet hun med tegneren Jenny Jordahl – de to virket lenge nærmest uatskillelige – som fylte sidene med enkle, plakataktige streker som mer enn noe inviterte leseren inn.
«Da jeg var her sist, hadde Kvinner i kamp nettopp kommet ut. Jeg husker at jeg ble invitert til en middag med de åtte forleggerne som allerede hadde gitt ut boka mi. Så fikk jeg en sånn Honorable Mention i kategorien sakprosa her nede. Jeg tenkte jeg bare fikk et diplom, men det var en mye større greie enn jeg kunne forestilt meg. Etter hvert kom det tjue til som ville gi ut boka.»
«Det at boka kom ut i så mange land, og at jeg fikk reise så mye og møte så mange lesere, har vært med på å definere karrieren min. Først trodde jeg jo at jeg var helt alene om å skrive barnebøker om kvinnekamp, men da jeg kom til messer som Bologna og Frankfurt, skjønte jeg at jeg var del av en bølge. Det fantes masse kvinnehistorie for barn. Men jeg oppdaget at det som skilte meg fra de fleste andre girl power-bokforfattere, var at de fokuserte på enkeltpersoner, mens jeg var opptatt av kvinnebevegelsen. Man må organisere seg for å nå frem. Slik fant jeg min nisje i markedet.»
På spørsmål om hva som har fått nettopp hennes bøker til å reise så lett, peker Breen med en gang på tegneserieformatet.
«Tegneserie er en veldig tilgjengelig form. Du trenger ikke kjempe deg gjennom store mengder tekst for å sette deg inn i hva det handler om. Du ser med en gang hva det er. Og jeg har samarbeidet med Leser søker bok – i dag stiftelsen LESE – for å gjøre tekstene så enkelt tilgjengelige som mulig. Dessuten er tematikken kontroversiell i en del land: I Norge føler jeg meg jo ikke spesielt modig når jeg skriver om feminisme, men her nede og andre steder markedsføres jeg som «brave». Samtidig er det mye vanskeligere å selge Født fri i 2026 enn det var å selge Kvinner i kamp i 2018. Verden har forandret seg, og Obama-optimismen er borte. Men alle mine bøker er optimistiske – ellers ville det jo være dumt å henvende seg til unge. Jeg tror man bare må finne ut hvilke interesser vi har felles – og organisere oss deretter.»
Å kunne si det som det er
Tidligere på dagen har jeg sittet og hørt Breen snakke om Sunniva Fluge Holes illustrasjon av forholdet mellom ære og skam. Fluge Hole har en ganske annen strek enn Jordahl: mer ekspressiv og skarpere i kantene, tettere på satire- og karikaturtegningen. Ære og Skam er tegnet som to svulmende, organiske masser. Den ene mørk og ruvende ovenfra, den andre blågrønn og krypende nedenfra. Bokstavene er skrevet rett inn i kroppene deres, som om ordene er stoffet de er laget av. Særlig Ære virker rovfuglaktig, med sultent blikk og et langt, spisst nebb. Det er nesten noe Miyazaki-aktig ved det. De demoniske skikkelsene ruver over den unge jenta, som om de straks vil sluke henne. Breen forklarte forsamlingen hvordan de færreste unge mennesker klarer å forklare hva ære egentlig er. Men når man tegner ære og skam som tvillingdemoner, går det plutselig an å snakke om det. Er det ikke nettopp noe befriende i å kunne sette riktig ord på tingene? Er det kanskje her optimismen ligger i 2026?
«Nettopp», svarer Breen. «Dette er jo konsepter som brukes for å kontrollere særlig kvinner, men også menn. Ved å vise dem frem slik, som verktøy som brukes for å styre oss, kan man punktere ballongen og kanskje komme videre.»
Der brorparten av billedbøkene på NORLAs program ønsker å åpne et undringens rom for leseren, er Breen ute etter å selge et utvetydig politisk budskap. Hvordan forholder hun seg til det?
«Jeg er jo sakprosaforfatter. Det er der jeg kommer fra. Det er fint med poesi, men jeg går inn med et budskap, og så finner jeg en form til det budskapet. Også når jeg leser eller ser på film og TV, vil jeg lære noe. Jeg må kunne bruke det jeg leser, ellers kan det være det samme. Men jeg elsker Øyvind Torseters Hullet også, liksom.»
Det er forfriskende å høre en forfatter som har et såpass ukomplisert forhold til det tydelig entydige, som ser formen som et verktøy. I hvert fall på en messe som dette, der «What If» er opphøyd til kardinaldyd. Men jeg vil tilbake til det Breen sa innledningsvis om at noe av grunnen til suksessen er tegneserieformatet. Har Breen reflektert over hvorfor det er så mye energi i tegneseriefeltet akkurat nå?
«Jeg tror barnebokfeltet har beveget seg i retning av tegneserier over tid. Og jeg tenker jo bare at det er veldig lurt. Det er en sjanger jeg liker godt – selv leser jeg bare tegneserier på senga. Både voksne og barn har problemer med lange tekster akkurat nå – de mister lett konsentrasjonen. Og tegneserier tilbyr blikket en enestående mulighet til å flytte seg hurtig rundt på siden. Jeg blir lett trøtt av tunge bøker. Når jeg har det sånn, er det ikke rart om tegneserier – også for voksne – blir viktigere. Tegneserier er mitt medium – både å lese og lage.»
Det er et ærlig svar, og det peker mot noe større enn Breens egne lesevaner. For det som kjennetegner energien i tegneseriefeltet akkurat nå er kanskje nettopp dette: Tegneserieskaperne skriver for en yngre versjon av seg selv. Der den tradisjonelle ungdomsbokforfatteren prøver å nå en målgruppe og et marked, skriver tegneserieskaperen ut fra en genuin fankultur. Dette er folk som aldri har sluttet å lese tegneserier, og som vil sende fakkelen videre til yngre lesere. Det er noe som skjer når skaperen selv er leseren: Formen blir friere, risikoen lettere å ta, og avstanden mellom kunstner og publikum kortere enn noe markedsmøte kan produsere.
Når leseren blir kunstner
Det er også derfor jeg har avtalt et møte med Cha Sandmæl, som tegner og skriver fantasytegneserien Dragens øye på Bonnier-imprintet TNT. Sandmæl arbeider innenfor et langt mer konvensjonelt sjangeruttrykk enn Breen gjør. Visuelt er Dragens øye umiskjennelig manga-inspirert. Her er flust av rene streker, store, uttrykksfulle øyne og dynamiske kampscener filtrert gjennom en nordisk fargepalett av dyp fiolett, rødt og grønt. Dette er ikke kunst som stiller seg opp og venter på at du skal komme til den. Den løper i forveien og roper «kom igjen!»
Men også her ligger kampen for skeive rettigheter i bunnen, som en slags motor i fortellingen. Dragens øye-serien handler om den ikke-binære askealven Kha som blir utstøtt fra samfunnet og må klare seg på egenhånd. Hen får hjelp av drage-mennesket Ranja, og utvikler etter hvert et kjærlighetsforhold til henne.
Dette er mindre oppsiktsvekkende enn man kanskje kunne tro. TNT-imprintet har blitt et samlingssted for skeive serieskapere. Mens jeg står og venter etter en seanse i Norway Café med Ragnhild Malfang og Cha og Cathrine Sandmæl – Chas søster og skaper av suksess-serien Jenter – blir Cha straks overfalt av en utenlandsk agent. Cha snakker entusiastisk med henne en stund før hun sendes videre. Jeg åpner derfor med å spørre om hvordan det går med salget i Bologna.
«Italia sitter og snakker med agenten akkurat nå. Hun hadde blitt sendt ut av sin sjef for å finne skeive bøker – og Dragens øye var det hun fant! Og så hørte jeg om noen spanske som hadde snust på Jenter.»
– Noe av kicket jeg får når jeg leser dine serier, eller Jenter, handler om at jeg kjenner på at dette ikke er laget for at jeg burde like det, men som et slags overskuddsfenomen. Hvorfor ble det tegneserier for deg?
«Tegneserier hjalp meg med å knekke lesekoden selv, men jeg knekte den ikke før jeg fant tegneserier som var laget med meg som målgruppe. Det traff ikke helt – det var W.i.t.c.h., som var manga laget for unge jenter – men det traff tett nok på likevel. Jeg kan jo ikke male med ord. Så det kunne ikke blitt noe annet medium enn tegneserier for meg. Samtidig tar det så mye tid og så mye arbeid å lage tegneserier at jeg ikke kunne laget noe jeg ikke brenner for. Det må være noe jeg lager til meg selv – jeg er i hvert fall for lat til å gidde å gjøre det der for noen andre.»
– Hvilke tegneserier – bortsett fra W.i.t.c.h. – var det som traff deg i oppveksten? Som hjalp deg med å finne deg selv og bestemme deg for å gjøre dette her, du også?
«Det var særlig en manga som het Ranma ½ – om en gutt som får en forbannelse kastet over seg slik at han blir jente hver gang han får kaldtvann på seg, mens varmtvannet gjør ham til gutt igjen. Han var helt besatt av å få opphevet den forbannelsen, men for meg var det nærmest ønsketenkning. Det hadde vært kult! Det var også masse tullete kampsport-greier, men siden han noen ganger var jente og samtidig hadde en romanse til en jente, så ble det også ganske skeivt. Så ja, den hadde mye å si for meg.»
Skeiv dynamitt
– Hva er det med tegneserie-verdenen som gjør det til et så trygt sted for eksperimentering særlig for skeive serieskapere og lesere, tror du? TNT har for eksempel ikke bare deg og søsteren din, men også Victor Nordahl, som er åpen trans og lager tegneserier om rever for barn. Victor Sotbergs gaming-serie Edelmot har også tydelig skeive elementer.
«Når det gjelder TNT som forlag, tror jeg mye dreier seg om synligheten til noen av oss første som kom dit. Jeg ble dratt til Tonje (Tornes) og Tormod (Løkling) på grunn av Nordlys. Det er jo ikke noe skeivt med den, men jeg så at det var en stil som ligna litt på det jeg drev med selv. Så kom først jeg ut, og så kom Victor ut, og da ser jo andre skeive at – å ja, her får de lov! Her kan vi gå! Og når det blir flere, kommer det enda flere, så klart. Da føles det trygt å stå frem. Det er litt rart, for Nora Dåsnes’ Ti kniver i hjertet, som er på Aschehoug, er jo også skeiv. Men jeg vet ikke om de har sett noen slik effekt av den der?»
– Kanskje det handler litt om at Ti kniver i hjertet er så eksplisitt og realistisk skeiv? Når du lager fantasy, eller Victor Nordahl lager revefabler, ser man først sjangeren, ikke nødvendigvis det skeive, selv om det er der?
«Fantasy er laget for metaforer og undertekst! Sjangeren innbyr til sammenligninger med den virkelige verden. Samtidig blir det tryggere. Om man lager en bok om å være skeiv, er det først og fremst skeive eller folk som har interesse av skeivhet som plukker den opp. Men en episk fantasybok, eller en bok om rever, kan plukkes opp av hvem som helst – og det er viktig for samfunnet også, for da får vi en normalisering av det skeive. Det er viktig også for skeive å se at skeive mennesker kan gjøre andre ting enn å komme ut av skap – som å ri drager eller bryte seg ut av revefarmer eller hva de nå enn gjør i Edelmot – levle opp i spill?»
Språk og erfaring
– Ja nettopp. Her er vi i Bologna – hvor målet er at alle bøker skal bli oversatt. Når jeg leser Dragens øye, som handler om Kha, tenker jeg at veldig mye ligger i bruken av det norske pronomenet «hen». Og det ser man jo ikke når man bare blar i boka, der Kha har et nøytralt kjønnsuttrykk. Kha er en som må finne ut av ting, og som har den kjønnsidentiteten som en del av hvem hen er. Har du tenkt noe over hva som skjer når boka skal ut i verden?
«Det ble et problem på fransk! De har et kjønnsnøytralt pronomen, men alle adjektiv må bøyes enten maskulint eller feminint. Men senere i boken har Kha en romanse med Ranja, så vi fant ut at vi måtte bøye alle adjektivene feminint, slik at man ikke kunne overse det skeive elementet i historien. Og om en eller annen forlegger på et språk jeg ikke behersker bestemmer seg for å gå bak min rygg og gjøre Kha til gutt, får de uansett et problem i bok fire, der Kha må ta på seg en kjole. Da har de plutselig en gutt i kjole – og en gutt med pupp. Sånn har jeg skeiv-sikra meg mot dårlige oversettelser. Skeivt skal det være uansett!»
– Og hvis foreldre ser dette og blir sinte?
«Da har vi åpna for en samtale! Det er jo negativt at folk prøver å stoppe skeive bøker fra å være på biblioteket, men hver gang de gjør det, åpner de for diskusjonen. Og da ser alle de som sitter litt sånn stille i midten og tenker at vi har kommet langt nok med den skeive frigjøringen, at kampen ikke er ferdig. I det øyeblikket vi sier oss fornøyd, begynner vi å miste rettigheter igjen. Så jeg blir litt glad hver gang det blir kontroverser. For da ser folk det vi stadig går og føler på: at vi ennå er ikke helt framme.»
Idet jeg forlater Cha og går ut i den italienske ettermiddagssolen, slår det meg at hen nettopp har formulert noe som gjelder langt utover den skeive konteksten. I det øyeblikket vi sier oss fornøyd, begynner vi å miste rettigheter igjen. Det er sant for LHBTQ+-bevegelsen. Men det er også sant for barnelitteraturen selv: for retten til å bli tatt på alvor, til å bli lest, til å finnes representert i en bok. «En av dem er deg», skriver Kristin Roskifte til slutt i Alle sammen teller. Både Marta Breen og Cha Sandmæl lager bøker for å sikre at det faktisk stemmer – også i fremtiden. Enda viktigere enn alle de smellvakre kunstbilledbøkene i Bologna er kampen for å kunne bli sett slik man faktisk er.
Bannerbilde av Marta Breen: Foto: Marius Emanuelsen
