Hvem er det som ikke er til stede i Bologna 2026, men som burde ha vært det? Det er spørsmålet jeg stiller meg – og etter hvert andre – under Cappelen Damms minglefest mandag kveld, med bobler, aperitivo og et mylder av norske barnebokforfattere, agenter og forlagsfolk. Barnebokkritikk har bestilt billetter lenge før programmet er klart, og jeg ankommer akkurat tidsnok til å rekke festen, der alle tilsynelatende er til stede. Men jeg har hatt tid nok til å gruble over fraværene.
Et svar som dukker opp tidlig, er ungdomsbokforfatterene. Ungdomsboka er nesten usynlig som litterær kategori i programmet. «Teens turning pages», som skal diskuteres i LESE-panelet tirsdagen handler om ungdom som lesere og om lesekrise, men ikke om ungdomslitteratur som kunstform. Når ungdom er til stede i det norske programmet, er det som leserproblem, ikke som et litterært publikum med egne estetiske krav.
Bologna er ikke Frankfurt
Det finnes gode, historiske grunner til at Bologna først og fremst er et møtested for verdens illustratører, noe som igjen åpner for at tyngden i Bologna-programmet havner hos billedbøker og tegneserier. Helt fra 1960-tallet av har Bologna markert seg ved å løfte frem bildeboken og den illustrerte barneboken som kunstform på lik linje med voksenkunst. Det visuelle elementet gjør messen utadvendt på en måte Frankfurt – mye større og viktigere i norsk sammenheng – ikke kan være. Utstillingsflatene er tilgjengelige på tvers av språkbarrierer. Å gå rundt og bare ta inn de ulike landenes estetiske uttrykk er en ubestridelig nytelse.
Likevel er det ikke til å komme unna at kulturministeren neppe har lagt fem millioner blanke kroner på NORLAs bord for å vise frem noen fine tegninger. Det er salg man ønsker seg. Ikke bare estetisk, men også økonomisk overskudd. Kunsten må lønne seg. Og det er vanskelig å la være å høre et snev av desperasjon i de mange programpostene om lesekrise, høyt og lavt. For hva skjer når ungdommen slutter å lese? Da faller kundegrunnlaget for de mange transaksjonene som skal og må finne sted på en messe som dette bort.
Hvem mangler i Bologna?
I lys av dette blir det påfallende at verken Bragevinneren Hilde Hagerup eller KUD-vinneren Aina Basso er representert under messen. En kan kanskje innvende at Gunvor Hofmo/Ruth Maier-vinklingen gjør Hagerups Du eneste i overkant lokal – men er vi helt sikre på at det lokale ikke kan reise i 2026? Basso er et skarpere eksempel: Om det blir morgon, om femten år gamle Josefa som blir gravid utenfor ekteskapet i 1733, har en historisk setting og et universelt tema som faktisk burde ha internasjonalt potensial. Eller har vi rett og slett gitt opp ungdomsleseren?
Når jeg spør folk jeg møter om hvorfor det synes å være slik, er svaret at årsaken i hovedsak ligger hos agenturene. Ungdomsbøker er visstnok notorisk vanskelige å selge. Så da er det kanskje ikke noe poeng i å prøve engang? Likevel finnes jo ungdomslitteratur som faktisk selger også i Bologna. Nora Dåsnes er en av programmets stjerner, allerede solgt til en rekke land, og Dåsnes lager utvetydig ungdomslitteratur. Forskjellen er at hun lager tegneserier, og tegneserien har et helt annet internasjonalt marked. Spørsmålet blir om ikke all energien i ungdomsmarkedet synes å ha forsvunnet inn i tegneseriefeltet i 2026.
Likevel er jeg ikke helt overbevist av påstanden om at agentene alltid vet best. For på programmet i år står også Jostein Gaarder, som på mange måter representerer drømmemodellen for alle norske forfattere som ønsker seg ut i verden. Men da Sofies verden først kom ut, var det få eller ingen som trodde på den. Ikke forlaget, og heller ikke kolleger som hadde fått lese den før utgivelse. Men både det norske markedet og verden for øvrig var i høyeste grad klar for et dypdykk i filosofihistorien. De hadde bare ikke visst om det selv.
I skyggen av Sofies verden
Tilsynelatende er det nettopp Sofies verden-suksessen som har formet NORLAs blikk på norsk barne- og ungdomslitteratur. NORLAs slagord under messen er «What if» – og narrativet er at norsk barnelitteratur tar barn på alvor som selvstendige tenkere. Sofies verden er jo akkurat dette: en bok om en fjorten år gammel jente som tilegner seg Vestens filosofihistorie. Bokas styrke er at den ikke er infantiliserende, men insisterer på at leseren, uansett hvor gammel hen er, er i stand til å forstå Platon, Kant og Hegel.
Det er den samme grunnforutsetningen vi finner i What If-utstillingen, der 49 norske illustratører er representert. Enkelte av illustratørene er også svært tydelig tilstede på NORLAs program.* Kristin Roskifte med sine filosoferende myldrebøker, Stian Holes eksistensielle, surrealistiske billedbøker og juryleder Øyvind Torseters skrudde absurdisme løftes frem i flere arrangementer. NORLA-fortellingen om norsk barnelitteratur som tar barn på alvor er i stor grad Sofies verden-suksessen generalisert til nasjonal estetikk.
Så kan en innvende at Sofies verden er en langt mer didaktisk bok enn for eksempel Roskifte, Hole og Torseters bøker. Sofies verden er i bunn og grunn en lærers bok. Den tror på at kunnskap er frigjørende og at alle har rett til den. NORLAs narrativ om norsk barnelitteratur som forankret i «demokrati, ytringsfrihet, likestilling og tillit» er den samme fortellingen. Vi er et samfunn som deler kunnskap og tar hverandre på alvor.
Tanken slår meg da jeg tirsdag kveld står i det ærverdige Salaborsa-biblioteket i Bologna sentrum og hører kulturminister Lubna Jaffery snakke om at essensen i norsk litteratur er frihet, fantasi og dristighet, fulgt av en performance av Stian Hole og Mathias Eick bygget over What If-temaet, der vi – ironisk nok – oppfordres til å stole mer på fantasien enn på makthaverne. Det didaktiske er sørenmeg tungt til stede også i den frie og dristige billedbokkunsten som løftes frem. Vi vil skape små kunstnersjeler som kan redde den verdenen vi voksne allerede har sendt lukt til helvete – ved hjelp av kunst, slik vi selv definerer den. Og om vi ikke vil fortelle barna rett ut hva de skal tenke, kan det likevel oppsummeres omtrent slik: fantasiens og undringens kraft er det eneste som kan redde verden. Og det vil si deg, lille filosof.
Ettersøkt: Karlsson på taket
Jeg tenker på dette da den svenske juryen innleder ALMA-utdelingen med å referere til Karlsson på taket, som insisterer på at uansett hva vi driver med, må det være moro. «Fun matters!» slår livestreamen fra Stockholm fast. Men svært lite på det norske programmet er Karlsson-på-taket-moro, gapskratt-moro, grådighetsmoro, ut over kanskje Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds Bukkene Bruse-bøker eller Erlend Loe og Kim Hiortøys Hvem rumpet brunosten, som jeg hører rykter om at har vakt stor lykke blant italienske skolebarn denne uka. Det er mye underfundig undring og medfølelse i NORLAs program i år. Spørsmålet blir om vi ikke risikerer å glemme hvor livsbekreftende det er å bare ha det morsomt?
For det er unektelig mye vilje i de mest kunstnerisk vellykkede bøkene som løftes frem her nede. Kristin Roskiftes fabelaktige tellebøker vil at du skal se og tenke verden på nye måter, og mirakuløst nok får de det til. Alle sammen teller er en på alle måter vellykket bok, kunstnerisk og kommersielt – i den grad at selv VG har funnet det for godt å skrive om den, under den herlig tabloide overskriften «Solgte kona til 65 land: – Det gikk litt sport i det».
Roskifte – og mange andre på programmet – driver dypest sett med en form for av-automatisering av et barneblikk som ennå ikke har rukket å bli automatisert. Under en panelsamtale med Gaarder, Roskifte og oversetter Andrea Romanzi, ledet av NORLA-sjef Margit Walsø tirsdag morgen, forteller Roskifte at hun i India fikk et uventet spørsmål av en åtte år gammel jente: «Hva kan jeg lære av denne boka?» Roskifte ble svar skyldig. Hennes grunnholdning er å la bøkene stille åpne spørsmål uten konkret læringsutbytte. Men det betyr ikke at det ikke finnes et didaktisk element i disse bøkene – de vil veldig gjerne lære deg å tenke selv. Selv det lekne og absurde hos Torseter kan leses som en øvelse i kritisk tenkning. Det er en protestantisk arv: Litteraturen skal helst gjøre deg til et bedre menneske.
Når unntaket blir regelen
Poenget mitt er ganske enkelt: Selv om Alle sammen teller kanskje rekker å forbigå Sofies verden i antall land den er oversatt til i løpet av messen, er Gaarders ungdomsroman på de fleste måter fortsatt modellen vi måler og modellerer oss etter. Den er ikke særlig norsk, og ikke forankret i natur, fjord, identitet eller lokalsamfunn, men er en europeisk idéhistorie fortalt som pedagogisk thriller, skrevet av en lærer. Det den selger er ikke Norge, men universell tilgjengelighet pakket inn i fortelling. Filosofi for alle, uansett hvor du er fra.
Det vi kanskje har glemt, er at Sofies verden er et unntak, ikke en regel. Den lyktes av grunner som er svært vanskelige å gjenskape. For meg handler Sofies verdens suksess mest om at markedet ikke alltid vet hva det vil ha før det får se det. Trender forteller oss ikke nødvendigvis så mye om potensialet i markedet, hva det egentlig ønsker seg. Roskiftes salg til 65 land er kvantitativt sett imponerende, og estetisk sett er bøkene hennes en fest. Men det er fortsatt et stykke igjen til Gaarders 60 millioner solgte bøker. Det er ikke gitt at Norges neste store barnelitterære verdensstjerne er i Bologna i år.
Eller er hen det?
Under mottakelsen i Salaborsa-biblioteket blir jeg – etter noen runder med festtaler, prosecco og lunken lasagne – stående og snakke med en over gjennomsnittlig eksaltert Simon Stranger, som nettopp har levert inn sitt første ungdomsromanmanus siden 2014 til korrektur. Manuset er på mange hundre sider, forteller han, det er vilt eksperimentelt, men dreier seg om et dypest sett filosofisk spørsmål alle mennesker må forholde seg til: valgene vi tar og konsekvensene de får, bakt inn i en choose your own adventure-ramme. Dette blir selvsagt også nødvendigvis en post-Gaarder-roman: den er filosofisk, den er en murstein, og den vil kommunisere noe viktig til potensielle lesere.
Men når en oppglødd Stranger snakker om den, kjenner jeg likevel at jeg tror den kan treffe noe i samtiden som få andre ungdomstitler gjør akkurat nå. Strangers innsalg vekker assosiasjoner til en generasjon av unge som selv føler at de stadig står stilt overfor en uendelig rekke valgmuligheter, en generasjon som har fått beskjed om at de kan bli hva de vil, men som blir numne av aldri å kunne vite om valgene de tar vil få reelle konsekvenser: hva om de velger vekk drømmeutdanningen eller drømmepartneren? Skal man bare la slumpen råde?
Stranger avslutter med å snakke om nettopp tilfeldigheter. Kvelden i forveien har han sittet på Piazza Maggiore i Bologna sentrum og snakket om den nye boken, da to menn kommer ruslende forbi. Det viser seg at mennene, som stopper for å slå av en prat, er de nederlandske forleggerne som ga ut Barsakh-bøkene hans ti år tidligere. De forlater plassen med en pitsj for den nye romanen.
Slike møter kan ikke planlegges, og de kan ikke budsjetteres. Men de skjer her. Det er kanskje det beste argumentet for hele greia.
* På NORLAs nettside fremgår det at juryen – bestående av juryleder Øyvind Torseter, Hilde Hodnefjeld, Marianne Gretteberg Engedal, Nora Dåsnes og Stian Hole – har valgt ut de 49 basert på nominasjoner fra bransjen og at hensyn til habilitet er ivaretatt. Enkelte jeg snakket med syntes likevel det var rart at samtlige jurymedlemmer også var på listen over de utvalgte illustratørene. Både juryleder Øyvind Torseter og Stian Hole har kontaktet Barnebokkritikk for å understreke at prosessen har vært ryddig, at juryen ikke har valgt ut seg selv, og at de ikke har hatt noe med programmeringen å gjøre. Vi har ingen grunn til å tvile på at dette er korrekt. Men ser man på NORLAs nettside er det lett å forstå hvordan en slik misforståelse kunne oppstå. Det er tross alt ikke noe i teksten på NORLAs nettside som forklarer hvordan hensyn til habilitet er ivaretatt, med en jury som også er blant de utvalgte. Det kunne vært klarere (red. anm.).
Bannerbilde: F.v.: Margit Walsø, Jostein Gaarder, Kristin Roskifte og Andrea Romanzi. Foto: Marius Emanuelsen
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Ingvild Bræin: «Svære greier», 16.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
