– Stillebøker? Å, jeg er så glad du spurte! Vi har gitt ut den aller første makedonske stilleboken! Den påkostete utgivelsen, en elegant og morsom fortelling om sko, har fått hedersplassen på utstillingbordet. En synlig stolt forlegger overrekker meg et eksemplar.
Det var unntaket. I havet av bildebøker på Bologna 2026, virket det å finne stillebøkene som en nesten umulig oppgave. Vi som jobber med stillebøker er vante med å se lenger enn Norge og Norden. Selv om det finnes utmerkete titler også her på berget, er vi helt perifere, og må derfor alltid orientere oss ut i verden. Men i Bologna får man hele verden servert på en gang, og mitt førsteinntrykk av messen var at dette ville bli som å jakte på den berømte nålen i høystakken.
Forfattere, formidlere og forskere
Heldigvis handler messen om mye mer enn å jakte på bøker, det er også en gyllen anledning til å møte menneskene som skaper dem, formidler og forsker på dem. Det var nesten uvirkelig fantastisk å få møte stillebokforfattere som Zo-o, Andrea Antinori, Sydney Smith, Dewanckel og Cho Sunkyung. Mye tid ble også brukt på å lære, i en tidvis sprint fra stillebokrelaterte masterclasser til panelsamtaler og debatter. Som forelesingen om Ivar da Colls berømte figur Chigüiro – en serie stillebøker som var startskuddet for kolombiansk bildebokkultur, og bursdagsfeiringen for Mitsumasa Anno, en gigant i stillebokverdenen, som ville blitt 100 år under messen dersom han fremdeles var blant oss. Å høre Chris Haugton og andre fagfolk diskutere krysskulturelle fremstillinger i visuell kommunikasjon var inspirerende og lærerikt, og jeg nøt hvert sekund av Leonard Marcus briljante forelesing om fotografi i bildebøker. Panelsamtalen African KidLit: From Scarcity to Innovation gav et verdifullt innblikk i en raskt voksende industri på et kontinent med mange sterke fortellerkulturer.
Rekordoppslutning om Silent Book Contest
For skapere, formidlere og lesere av stillebøker var det to klare høydepunkt på messen. Det største og viktigste var annonseringen av finalistene i Silent Book Contest. Den internasjonale stillebokkonkurransen startet i 2013, da med cirka 40 innleverte bidrag av litt ujevn kvalitet. Den vokste jevnt og forsiktig, og skjøt så plutselig fart med 100 ekstra innleveringer i koronaåret 2020. I fjor kom det 285 innsendte bidrag fra hele verden, med en kvalitet som var så høy at jurymedlemmene kunne fortelle om en langvarig utvelgelsesprosess og heftige diskusjoner. Konkurransen har både en profesjonell jury og en internasjonal barnejury, og det er selvsagt stor spenning rundt hvem som blir kåret som vinner i mai. De 16 finalistene viser en imponerende bredde i visuelle uttrykk og kommer fra 50 forskjellige land. Jeg fant flere favoritter, men heier litt ekstra på The workman av italienske Luca Testi, en frisk og original fortelling der protagonisten beveger seg fra trafikkskilt til trafikkskilt.
Det andre høydepunktet var planleggingsmøtet for alle som skal delta på årets Ibby-camp, en dugnad på verdens største stillebokbibliotek på øyen Lampedusa i Italia. Det er i dette miljøet begrepet stillebok oppstod, og campen samler hvert år rundt 60 formidlere, forfattere og kunstnere. Møtet ble et hjertelig gjensyn med gamle og nye stillebokvenner. Som eneste nordmann, og en av få ikke-italienere til stede, ble det også en anledning til å praktisere min stotrende italiensk.
Lampedusa er hjertet i stillebokverdenen, og nettverket jeg har fått derfra etter fem år med besøk til øyen viste seg å bli både redning og retning for stillebokjakten min. Det pulserte mellom messehallene: Vi viste hverandre veien til godbitene, sammenlignet dagens fangst, jeg ble introdusert for forleggere og dratt med til bokhandlere. Og så er det jo sånn at når man spesialiserer seg på noe litt sært, så blir en diger verden som Bolgonamessen plutselig overkommelig likevel. Ryktet går og nye kontakter popper opp overalt: Et ungarsk par som akkurat har startet en stillebokbutikk, en aspirerende stillebokforfatter som ber om råd, en online forfatterskole som vil ha workshop, en forfatter jeg blir kjent med i en kaffekø som whatsapper meg bilder av stillebøker hun finner på sin vei.
Stillebøker som salgsledere
Med unntak av land som Korea og Italia, er stillebøker en liten del av bøkene på messen, og jeg hadde ønsket å se enda flere 2026-titler. Flere forleggere fortalte at de ikke tør å satse på stillebøkene, siden foreldre og formidlere opplever det som vanskelig å skulle lese dem. Det er kanskje litt av grunnen, men det finnes en annen, mer åpenbar årsak: Mange forlag byr på én enslig stillebok, i en litt småkjip utgivelse, gjemt bort mellom mye mer påkostete bildebøker med tekst… Jeg fant det interessant at de forlagene som virkelig satser, som italienske Carthusia og flere koreanske forlag, forteller at stillebøker er salgsledere. Kanskje er det slik at etterspørselen kommer hvis man skaper tilbudet? Jeg synes den makedonske forleggeren jeg nevner i starten, Ars Lamina, var et eksempel til etterfølgelse i så måte: Boken ble lansert i en spesiallaget skoeske, og med på kjøpet får man en brosjyre der kjente makedonske forfattere deler fortellingene de fant i boken, i tillegg til en qr-kode der alle som kjøper boken kan dele sin tolkning. Den vil nok selge godt.
Messen er så svær at det uansett var en enorm mengde stillebøker å finne, blant dem mange godbiter som er vanskelig tilgjengelig i Norge. Her var for eksempel nesten alle Katsumi Komagatas seneste utgivelser, reproduksjonen av legendariske Libro illegiblie av Bruno Munari og hele porteføljen til Enzo og Iela mari. Jeg fikk tettet noen hull i samlingen og fant en mengde nye favoritter: vakre titler, morsomme titler, sære titler, overraskende titler. Jeg måtte kjøpe verdens styggeste koffert på flyplassen for få den enorme bunken med meg hjem, men det var det verdt.
Hvorfor gjør vi dette?
Jeg kjente en intens glede når jeg gikk inn døren til messen hver morgen. Samtidig er jeg takknemlig for at oppholdet mitt ikke startet i Bologna, men i nabobyen Cento søndagen før messestart. Jeg var invitert til å holde en stillebokforestilling i vakre «Gigantenes hage», og stemningen der – et hjertelig lokalsamfunn, fuglesang, barnelatter og leseglede – fungerte som både som et skjold mot den tidvis svært kyniske industrien messen også representerer, og som en påminner om at målet med reisen var å spre mer leseglede og mer kunnskap om stillebøker i etterkant.
Det er både noe litt fint og litt rart med en messe som handler om barnebøker, uten et eneste barn i sikte. Bologna 2026 var en enorm høystakk av både varmt engasjement og kald kapitalisme. Med god hjelp av nye og gamle stillebokvenner viste det seg heldigvis mulig å finne nålen jeg lette etter til slutt.
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Ingvild Bræin: «Svære greier», 16.4.26
Marius Emanuelsen: «Hva nå, lille filosof?», 20.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
Marius Emanuelsen: «Kunsten å telle», 23.4.26
Bannerbilde: Foto: Anita Berge
