Ting går litt sakte i denne byen, som drosjer og avtaler, men NORLAs rikholdige program ser ut til å gå stort sett på skinner hva angår å holde tiden, takket være de norske og italienske aktørene. Og selvsagt er det slik at man må velge om man vil være på et arrangement i byen eller på messeområdet – som på alle festivaler og messer er det umulig å få med seg alt.
Da jeg omsider fant Norway Café på bokmesseområdet, viste den seg å være ikke akkurat en kafé, men en liten avkrok i verden; litt som Norge selv. Der var det stappfullt hele tiden, om det handlet om norske litterære trender, samisk litteratur, fantasy, den digitale virkeligheten, tenåringslitteratur eller bokstart. Med mer. Det er gledelig! Men jeg tror det var mest gledelig for dem som hadde hatt vett til å finne seg en plass i tide, og jeg tar selvkritikk for at jeg prøvde løpe-metoden.
*
Noen ganger, nei, ofte, følte jeg at jeg støtte på kommers-veggen. Det er bare noe med fordelingen av areal: Mange av dem som har noe å selge har egne, rolige lokaliteter, mens de såkalte innholdsforvalterne er henvist til støyende fellesarenaer, og Norway Café er – unnskyld meg – en vits. Tre seteplasser, vil jeg kalle det, det betyr vel tjue. Det er umulig å få med seg noe derfra bak fire rekker med svette bakhoder (som allerede står bak dem som sitter), etter å ha løpt 20 minutter for å rekke det. Jeg er imponert over at arrangørene har holdt tiden, men hva skjedde med å tenke på romslige (og relativt lydtette) opplevelsesrom? Et minne fra gamle dager kom tilbake: Da jeg sto ute på Nesoddbåten i blåsten og motorduren og prøvde å få med meg hva venninna mi sa.
*
Hotellrommet mitt lå øverst mot himmelen, jeg bodde under skråtak, og de få gangene jeg var der, hørte jeg en evig duekurring fra taket. Det fikk meg til å tenke på fuglen i hodet-illustrasjonen til Stian Hole.
*
Det var riktig fint å se veggene på bokmessen som var viet meddelsomme aktører, slik man på oppslagstavla på Coop Prix-vis kan plassere seg selv, og sine tjenester, med avrivingslapper nederst. Eller en betrakter kan notere kontaktinfo. Bare kom til meg, søk opp meg! Det dumme var at det ble mye papir som havnet på gulvet, og jeg følte for at noen burde rydde opp, men det skjedde ikke. Noen ble liggende nederst i bunken. Eller øverst på gulvet, som min mor sa.
*
Tirsdag kveld var vi på NORLA-fest på det ærverdige biblioteket Salaborsa. Nå har vi sagt «ærverdig» mange ganger om dette biblioteket, føler jeg, men det er vi liksom forpliktet til, for eksempel fordi det er sant. Dette oppmøtet har skrivemakker Marius allerede dekket, så jeg kan bare legge til at for de få av oss som fremdeles røyker, er også utgangspartiet (eller inngangspartiet; kommer an på hvor du er på vei) ved Salaborsa åsted for interessante hendelser, da en Trine Skei Grande kan passere, håndhilse muntert på alle røykerne, og deretter baksnakke Arbeiderpartiet på det lystigste. Dette er helt tatt ut av kontekst. Det jeg egentlig ville si, var at Trine Skei Grande i mine øyne fremstår som en som oppriktig bryr seg om kulturfeltet og om barnelitteraturen. Og det er jo flaks, når hun er administrerende direktør i Forleggerforeningen.
*
Jeg sjekket ut av hotellet, gikk to meter, og fant Ellen Hogsnes fra NORLA sittende over lunsjen sin på en pizzarestaurant. Hun inviterte meg til å sitte ned. Etter en hyggelig prat om årets norske program kunne hun melde at hun visste om flere små butikker i området som solgte übergod parmesan og kjøttpålegg, og dit hadde hun tenkt seg. Jeg ble med, og kom dermed hjem med en kilo parmesan. NORLA er flinke til veldig mye.
*
Man kan igrunnen oversette god parmesan til god litteratur. Og omvendt. Den parmesanen NORLA fikk satt meg på sporet av, viste seg å være så god at den nesten smakte trøffel. Her er metaforen medgjørlig, og omfavner også det norske arrangementet/programmeringen/bøkene/aktørene. Så kan vi forhandle om smaken, og det har vi gjort, og det skal vi gjøre. Det gjør ikke osten dårligere.
Bannerbilde: Nedtelling til utdeling av ALMA-prisen. Foto: Ingvild Bræin
Les også:
Anne Schäffer: «What if we alltid tar barnebøker på alvor?», 14.4.26
Ingvild Bræin: «Svære greier», 16.4.26
Marius Emanuelsen: «Hva nå, lille filosof?», 20.4.26
Marius Emanuelsen: «God kunst skaper avstand», 22.4.26
Marius Emanuelsen: «Kunsten å telle», 23.4.26
Anita Berge: «Å finne nålen i høystakken», 24.4.26
Nina Goga: «Relasjonelle geografier», 30.4.20
Marius Emanuelsen: «Tegneserier i kamp», 6.5.26
